Tas fysisk aktivitet nok på alvor som ressurs i systematisk HMS-arbeid?

Nylig avholdt NIVA webinar og workshop om Physical Activity Paradox. Det var innlegg og diskusjoner med deltakelse av forskere, ergonomer mfl. Opptak av noen innlegg skal bli publisert på NIVA sine sider. En oppsummerende artikkel av professor Holtermann mfl. planlegges. Her er noen kortfattede refleksjoner, og til sist lenker for utdyping og inspirasjon.

Med paradoks menes at fysisk aktivitet tilsynelatende kan ha litt ulike helseeffekter, om det foregår på fritiden (positive) eller på arbeidet (negative). På samlingen kom det frem at det neppe finnes et paradoks – at forskjellene, forenklet sagt, kan forklares med de ulike rammer for den fysiske aktivitet /belastning. På fritiden er det frivillig og full egenkontroll på type aktivitet, pauser og restitusjon, i motsetning til på arbeid. Jobbens krav fører lettere til for mye av en type fysisk aktivitet uten tilstrekkelig variasjon og restitusjon – eksempelvis tungt og /eller ensidig gjentatt arbeid. Vi tenker kanskje også annerledes om reaksjoner i muskler og ledd etter trening enn etter en lang jobbdag.  

Blant spørsmål som melder seg om fysisk aktivitet og HMS-arbeid er:

• effekter av fysisk aktivitet og trening
• definerer og bruker alle alltid begrepet fysisk aktivitet likt
• systematisk HMS-arbeid – er fysisk aktivitet/belastning kun en mulig negativ risikofaktor, eller kan det også være et positivt forebyggende tiltak
• som helsefremmende tiltak
• medvirkning og ansvarsfordeling mellom arbeidsgivere og arbeidstakere
• fremtiden – hva kan være en hensiktsmessig prioritering

Effekter. Det er anerkjent at ens fysiske styrke og utholdenhet har betydning for forebygging av muskel- og skjelettplager, og for i hvilken grad arbeid oppleves belastende. Like anerkjent er betydningen av tilstrekkelig variasjon og restitusjon.

Positive effekter av fysisk aktivitet og trening er ikke et nylig oppdaget fenomen. Det er beskrevet av Hippokrates og Platon. Kierkegaard har skrevet om betydningen av å gå. Og tidsskrift for leger publiserte for over 20 år siden «Mennesket – skapt for bevegelse».

I de senere årtier settes trening også i sammenheng med statistisk sett økt levealder og lavere risiko for forskjellige kreftformer, diabetes og andre sykdommer eller risikotilstander. I tillegg kjennes til positive effekter for opplevelse av energi og konsentrasjon. Spørsmålet er om de forebyggende og helsefremmende effektene er tilstrekkelig kjente og tatt i betraktning innen arbeidslivet.

Definisjoner. Ulik bruk av begrepet fysisk aktivitet kan føre til misforståelser og tilsynelatende uenighet. I arbeidssammenheng kan vi bli møtt med synspunkter som «vi gjør mer enn nok fysisk aktivitet på jobben allerede, takk» – underforstått stående, gående, tungt eller ensformig, gjentatt arbeid. Noen mener at fysisk aktivitet er en privat helsesak, som arbeidsgiver ikke har noe å gjøre med.

WHO sin definisjon av fysisk aktivitet er, fritt oversatt, «Enhver kroppslig bevegelse produsert av skjelettmuskulatur som krever bruk av energi». Innenfor folkehelse og idrettsmedisin er begrepet positivt ladet, grunnet indikasjoner på de mange forebyggende helseeffekter på en rekke områder, ikke bare for muskel- og skjelett. Innenfor arbeidshelse brukes begrepet typisk i forbindelse med vurdering av helsefremmende tiltak etter aml § 3-4. Her vil også kunne inngå betydninger som fysisk anstrengelse eller belastning. Dermed kan begrepet få en negativ klang, som en risikofaktor en bør redusere så mye som mulig.

Systematisk HMS-arbeid. Forebygging skal vektlegges og arbeidet skal planlegges og tilrettelegges etter ergonomiske prinsipper – dels generelle prinsipper, men også etter den enkeltes forutsetninger og helst også preferanser. Derfor er det ikke bare innen folkehelse, men også i regi av arbeidsmiljølovens krav til systematisk internkontroll-arbeid, velbegrunnet å tolke at «fysisk aktivitet» skal inngå. BHT kan her ha en viktig rolle. Fysisk anstrengelse, objektivt og subjektivt, er en risikofaktor blant mange, som skal kartlegges og vurderes.

Også som forebyggende tiltak kan fysisk aktivitet begrunnes, herunder for restitusjon og å bidra til å vedlikeholde, eventuelt øke våre fysiologiske forutsetninger. Det er i studier fra inn- og utland beskrevet en rekke eksempler på at arbeidet kan organiseres «smart» eller «intelligent». De som står bak forskning og artikler peker eksempelvis på å:

• finne hensiktsmessig balanse mellom ulike typer fysisk aktivitet (tungt arbeid, ensidig, gjentatt arbeid, pulsnivåer, stående, sittende og gående)
• bryte opp og rullere på stående arbeid, veksle med sittende mv.
• variere sittende arbeid med stående eller gående
• innføre fysisk aktivitet basert på arbeidets art, den ansattes fysiske forutsetninger og preferanser
• sikre restitusjon før neste «økt», legge inn «pauser» med variert bevegelse, eventuelt styrketrening eller høy puls for å øke sirkulasjonen
• planlegge, igangsette, evaluere og justere den fysiske aktivitet /belastning.

Helsefremmende tiltak. Utover som risikofaktor og forebyggende tiltak kan fysisk aktivitet betraktes og benyttes som et rent helsefremmende tiltak. Økende omfang av stillesittende arbeid er del av bakgrunnen for aml § 3-4. Men fysisk aktivitet kan også brukes til eksempelvis variasjon, restitusjon, sosial aktivitet og som velferdstiltak.

Uansett bakgrunnen for fysisk aktivitet kan resultatet bli vedlikehold, kanskje bedring, av helse, trivsel og arbeidskapasitet, og redusert fravær og unødig tidlig avgang fra arbeidslivet. Målet må være å ha overskudd når vi drar hjem fra jobb – og gjerne være i bedre helse enn når vi kom.

Arbeidsgiver behøver ikke å begrense tiltaket fysisk aktivitet til arbeidsplassen – og kan for eksempel

• legge til rette for opplæring i fordeler med og i prinsipper for «smart» trening
• gi økonomisk støtte til treningsrom, utstyr eller medlemskap i forening, og ikke minst
• la fysisk aktivitet eller trening telle som en del av arbeidstiden.

I planleggingen kan det med fordel også tenkes på menneskets biologiske behov for sosial kontakt, dagslys og for opplevelse av nærhet til naturen. På et av mine tilsyn erfarte jeg at virksomheten rett etter Korona-nedstengingen, for sine kontoransatte som måtte på hjemmekontor, hadde lagt føringer på ½ times fysisk aktivitet per arbeidsdag, fortrinnsvis utendørs i lyset. De ble også tipset om å prate med kolleger enten da eller i lunsjpausen.

Medvirkning og ansvar. Arbeidsmiljøloven omhandler arbeidsgivers plikter og arbeidstakernes medvirkningsplikt. Det innbefatter organiseringen av arbeidet og av fysisk aktivitet. Styringsretten til arbeidsgiver begrenses av lov og forskrifter og medvirkning kreves.   

Vurderinger av risiko og av forebyggende og helsefremmende tiltak er et slikt eksempel. Det kan derfor gjelde type fysisk aktivitet, intensitet, omfang, tidspunkt mv. Over tid fungerer frivillighet best for den indre motivasjon. Å kjenne til positive effekter fra egen eller andre bransjer kan hjelpe på motivasjonen. Derfor anbefales rutiner for å registrere ulike, opplevde effekter.

Fremtiden. Arbeidsmiljøet handler om arbeidet. Det vil fortsatt være mye manuelt arbeid. Kontor og fjernarbeid øker. Blir arbeidsmiljøet bedre kan også produktiviteten bli det. Skal vi kunne opprettholde et bærekraftig velferdssamfunn må vi forebygge fravær og øke arbeidsdyktig alder.

Innenfor forebyggende HMS vil Arbeidstilsynet etter Korona-satsingen prioritere arbeidsgiveres ansvar for å forebygge arbeidsrelaterte muskel- og skjelettplager og psykiske helseplager – i tillegg til andre arbeidsmiljøutfordringer /helseutfall som ulykker med alvorlig personskade og kreft-fremkallende eksponeringer. De kjente positive effekter på disse områder bør medføre at fysisk aktivitet inngår i alle bransjers HMS-vurderinger, både som risiko og som eventuelle, forebyggende eller helsefremmende tiltak.  

Fysisk aktivitet kan selvsagt ikke erstatte annet systematisk, forebyggende HMS-arbeid, kun inngå som en hensiktsmessig del. Hvordan og i hvilket omfang må som for annet HMS-arbeid bero på konkrete, lokale vurderinger. BHT bør få bistå. Eksempler på tiltak kan være å:

• sikre motivasjon og forankring hos alle parter, eksempelvis gjennom informasjon til arbeidsgivere, verneombud, tillitsvalgte og ansatte om effekter av fysisk aktivitet og muligheter
• sikre medvirkning i kartlegging og vurdering av risiko for muskel- og skjelettplager, herunder balansere belastning, variasjon og restitusjon
• sikre medvirkning i valg av tiltak, forebyggende eller helsefremmende
• tilrettelegge og organisere opplæring, påfyll av kunnskap og inspirasjon, slik at det over tid er mulig å rotere eller variere på oppgaver samt å fastholde motivasjon
• evaluere og justere.

Samlet. Det virker velbegrunnet å prioritere «fysisk aktivitet» høyere innen systematisk HMS-arbeid i fremtiden – som risikofaktor og som en ressurs innen forebyggende og helsefremmende tiltak.