Helsekompetanse – i arbeidsliv og hverdagsliv

Som oppfølger til innlegg på faggruppens jubileumsseminar i mars, har jeg blitt invitert til å si litt mer om helsekompetanse, og kanskje så tanker om hvordan man kan få tak i informasjon om helsekompetanse hos de man møter i arbeidslivet og hverdagen.

I fysioterapeututdanningen og undervisningsfaget folkehelse har interesse for helsekompetanse vunnet større og større plass. Et av utfallsmålene for helsefremme i folkehelsearbeid, er nettopp helsekompetanse (Nutbeam, 2008). Dette er det viktig for helsepersonell å vite om, når vi kommuniserer helse til befolkningen.

Hva har det å si for oss fysioterapeuter? Jeg mener det har mye å si for

• hvordan vi deler informasjon
• kompetanse
• hva vi forventer av pasienter og andre samarbeidspartnere og
• hvordan vi arbeider både i bedrift og andre sammenhenger.

Hver av oss tar tusenvis av avgjørelser hver dag, og valgene er mer enn mindre bevisste. Blant valgene våre, er det flere som påvirker helsen på kort eller lengre sikt. Det enkle er å begynne med seg selv: Hvordan kan det ha seg at fysioterapeuter så ofte velger trappen og som gruppe har høy levealder med mange gode leveår? Vi vet gjennom livsstil, utdannelse og erfaring at alle monner drar, og at hvis man sklir litt ut en dag, er det helt greit å fortsette på den vanlige veien neste dag. Dette har vi lært. Dette har vi kompetanse i og trygghet i å klare. Når det kommer ny informasjon om helserelaterte tema, klarer vi jevnt over å kritisk vurdere informasjonen, og sortere hva som er viktig for oss og våre liv og hva som er mindre sant eller irrelevant.

Hvordan kan det så ha seg at mange personer som kommer på livsstilskurs eller kommer med langvarige ryggplager, forteller om tap på tap og at det er så vanskelig å få integrert endringene som skal til for å få det bedre? Og videre: Hva er det som gjør at det er overrepresentasjon av personer med lav sosioøkonomisk status blant personer som har livsstilsrelaterte plager? Det er ingen tilfeldighet i det og årsakene er sammensatte, det som kalles «wicked problems».

Begrenset helsekompetanse følger den sosiale gradienten og kan forsterke eksisterende sosial ulikhet (Kickbusch, Pelikan, Apfel, & Tsouros, 2013). Den sosiale gradienten er viktig å forstå i kontakt med alt fra store sosiale strukturer til små bedrifter, og når vi videre skal yte tjenester i både små og større organisasjoner. Risikoen for uførhet og funksjonsnedsettelse øker med lavere sosioøkonomisk posisjon. Det trenger vi å minne oss på til dagen i pasientmøter. De som har lettest for å tilegne seg ny informasjon og ta valg basert på ny kunnskap, er de som trenger det minst. De mest velstående er på gruppenivå dem som allerede har best helse og som, hvis helsen reduseres, har størst kapasitet til å få tilgang til informasjon om tilgjengelig og adekvat behandling, sånn at de er i stand til å ta kvalifiserte valg om egen helse.

Rapporten om helsekompetanse i den norske befolkningen kom i 2021. Den pekte på at for å kunne være «tilstrekkelig beslutningsdyktig», slik «pasientens helsetjeneste» legger til grunn, har man behov for å være på nivå 2 av 3 av generell helsekompetanse, målt ved HLS19-Q12-NO (Le, Finbråten, Pettersen, & Guttersrud, 2021). Der skårer 46 % av befolkningen, mens 20 % av befolkningen er på høyeste nivå. For dem som er på nivå 1 og under, er det vanskelig å ta aktivt del i beslutninger om egen helse, fordi helsekompetansen er utilstrekkelig (Le, Finbråten, Pettersen, & Guttersrud, 2021).

Adekvat helsekompetanse i befolkningen er mer enn å kunne lese en informasjonsbrosjyre og gjøre avtaler med helsetjenesten. Det handler om kapasitet til å anvende, vurdere og innpasse tilgjengelig kunnskap til hverdagslivet, og denne kapasiteten viser seg å være skjevt fordelt i befolkningen (Le, Finbråten, Pettersen, & Guttersrud, 2021; Kickbusch, Pelikan, Apfel, & Tsouros, 2013).

I klinisk kontekst har oppmerksomhet på helsekompetanse gitt endringer i praksis og organisering. Brukermedvirkning er et aktuelt eksempel. Samtidig varierer den reelle medvirkningen og forståelsen av medvirkning, fra at man blir bedt om å gi innspill på et arbeid som allerede er ferdig og omtrent i trykken, til at man er med fra tegnebordet i utvikling av nye tjenester (NKLMH, 2023).

Som fysioterapeuter kan vi gå systematisk til verks i å undersøke med pasienter og brukere hva som er viktig for dem, og hva de tenker om ulike behandlinger. Det er vår plikt å formidle adekvate alternativer i behandling, for å bidra til å fremme valgmulighet. Det handler ikke om å legge ansvaret over på pasienten alene, men om å gå i dialog, når man som terapeut vet at det finnes flere veier til Rom, og henvise videre om vi selv ikke kan yte behandlingen, slik Helsepersonelloven sier (Lovdata, 1999).

I praksis treffer vi personer fra alle samfunnslag. Vi kan for eksempel bruke anamnesen aktivt for å få tak i hvor skoen trykker. Det kan ligge et vell av underkommunisert informasjon i anamnesen; Boforhold, sosiale forhold, arbeidsforhold, økonomi og nettverk gir tydelige pekepinner på utfordringer og ressurser. Ved å spørre, og ikke minst lytte nøye, kan man få tak i mye relevant.

Alt er ikke viktig for alle i alle situasjoner. Men når Herr Hansen kommer inn døren med ryggplager for ørtende gang og i en bisetning for eksempel forteller at han er ensom, har dårlig råd, jobber i et beinhardt manuelt yrke og trives kun sånn passe, er det verdt å stoppe opp. Da kan det være at Herr Hansen i tillegg til sin vonde rygg, har vondt i livssituasjonen, og ikke vet hva han kan gjøre for å komme videre. Blant det mest respektfulle vi kan gjøre, er å bruke tid på å lytte til hva Herr Hansen har å si, og la være å overøse han med kompliserte råd. Det kan godt hende, at han ikke klarer å forholde seg til råd, og at han føler seg dårlig behandlet om han blir servert informasjon, som han ikke vet hva han skal gjøre med.

Helsekompetanse er, som annen kompetanse, ingen statisk størrelse. Som helsepersonell kan vi bidra til å utvikle ferdigheter og kapasitet, som setter individ og grupper i bedre stand til å vinne kontroll over egen helse og faktorer som er relevante for helsen. Vi må vite hvem vi snakker med, og sette oss inn i hvem som formidler troverdig til ulike grupper. Slik som formidling av informasjon om Covid 19 til minoritetsgrupper lærte oss. Et viktig prinsipp og læringspunkt var, at kommunikasjonen måtte være målrettet og tilpasset i språkføring, kanalvalg og innhold (Folkehelseinstituttet, 2021).