Arbeidsmiljø, jobbengasjement og mental helse blant fysioterapeuter i spesialist- og kommunehelsetjenesten
Steffen Torp er fysioterapeut og professor i helsefremmende arbeid ved Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Han har i mange år arbeidet i bedriftshelsetjenester og har vært med på å starte og drive masterstudiet i helsefremmende arbeid ved USN. Han forsker i hovedsak på arbeidsinkludering og sammenhenger mellom arbeidsmiljø og helse. E-post: steffen.torp@usn.no
Susanne Hagen har tidligere arbeidet som bedriftssykepleier, og i dag er hun ansatt som førsteamanuensis i helsefremmende arbeid ved Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Universitetet i Sørøst-Norge. Hennes virkeområde er innen en masterutdanning i Samfunn og Helse hvor hun har i flere år hatt ansvar for undervisning knyttet til arbeidshelse. Susanne forsker i all hovedsak på sammenhenger mellom arbeidsmiljø og helse, samt sosiale ulikheter i helse i et bredt folkehelseperspektiv. E-post: susanne.hagen@usn.no
Denne artikkelen er basert på følgende to publiserte artikler:
– Hagen, S, Bergheim LTJ, Torp S (2024). Exploring job demands and resources influencing mental health and work engagement among physical therapists: A cross-sectional survey of Norwegian physical therapists. Physiotherapy Theory and Practice (ahead of print)
– Torp S & Bergheim LTJ (2023). Working environment, work engagement and mental health problems among occupational and physical therapists. Scandinavian Journal of Occupational Therapy, 30(4), 505-519.
Bakgrunn
Fysioterapeuter spiller en viktig rolle i norsk helsevesen – både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten. Deres jobbsituasjon kjennetegnes gjerne av en-til-en kontakt med pasienter over lengre tid. Dette innebærer at fysioterapeuter ofte møter høye emosjonelle krav som kan medføre stress og helseplager (Pniak et al., 2021; Salles & d’Angelo, 2020; Starr et al., 2020; Strand, 2007). Samtidig rapporterer fysioterapeuter relativt høy selvbestemmelse i jobben (refs), noe som ifølge Jobbkrav-kontrollmodellen (Karasek & Theorell, 1990) kan bidra til at fysioterapeuter håndterer de høye kravene relativt godt. Sammenliknet med sykepleiere og leger er det gjort lite forskning knyttet til fysioterapeuters arbeidsmiljø og helse, og i den forskningen som er gjennomført er fysioterapeuter ofte slått sammen med andre yrkesgrupper som for eksempel ergoterapeuter. I Statens arbeidsmiljøinstitutts oversikter over arbeidsmiljø og helse i ulike yrkesgrupper er dette tilfelle (Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø og helse, 2021).
Jobbsituasjon og – innhold til ulike yrkesgrupper i helsevesenet bestemmes i stor grad av politiske føringer for både organisering av tjenester, jobbinnhold og personalpolitikk. En viktig politisk reform de siste ti årene har vært Samhandlingsreformen (St.meld. nr. 47 (2008–2009), 2009) hvor målsettingen har vært å redusere tiden pasienter oppholder seg på sykehus, samt å overføre et større ansvar til kommunehelsetjenesten for oppfølging etter behandling på sykehus. Nært knyttet til samhandlingsreformen er også innføringen av Folkehelseloven (Helse- og omsorgsdepartementet, 2012) som pålegger kommunene å arbeide langt mer helsefremmende og forebyggende enn de tidligere har gjort. Det er å forvente at disse reformene har (hatt) betydning for fysioterapeuters arbeid, arbeidsmiljø og muligens helse.
Ifølge Jobbkrav-ressursmodellen (Bakker & Demerouti, 2007; Hagen & Torp, 2012) bestemmes jobbrelaterte mentale helseplager i første rekke av høye jobbkrav der utbrenthet fungerer som en «mediator» mellom krav og sykdom/helseplager. Utbrenthet og sykdom/helseplager blant ansatte kan ha en negativ effekt på kvaliteten av de produkter og tjenester som produseres i virksomheten. Modellen hevder også at positive organisatoriske utfall som produktivitet og kvalitet påvirkes positivt av arbeidstakeres jobbengasjement. Ifølge modellen er det i første rekke jobbressurser som sosial støtte, selvbestemmelse og meningsfulle arbeidsoppgaver som bestemmer arbeidstakeres jobbengasjement. Jobbengasjement kan anses som et mål for arbeidsrelatert «positiv helse», dvs. helse definert som noe annet enn fravær av sykdom (Mæland, 2009; Torp, 2013; Torp et al., 2013). Man kan derfor si at arbeidsrelatert helse påvirkes gjennom to relaterte, men ulike prosesser; en patogen prosess som fører til utbrenthet og helseplager og en salutogen eller helsefremmende prosess som fører til «positiv helse» og gode jobbprestasjoner (Figur 1). En underliggende antakelse i denne prosessen er at positive følelser ofte er relatert til å være kreativ og forsøke ut nye ting. Jobbressurser, jobbengasjement og gode jobbprestasjoner styrker hverandre gjensidig gjennom såkalte «gain spirals». Dette betyr at arbeidstakere med mange jobbressurser vil bli engasjerte og gjøre en god jobb som igjen medfører at vedkommende vil forsøke å skaffe seg og jobben enda flere ressurser.
Figur 1: Revidert og forenklet jobbkrav- ressursmodell (Bakker & Demerouti, 2007)
Hensikten med studiene som presenteres her (Hagen, Bergheim, & Torp, 2024; Torp & Bergheim, 2022), var (med utgangspunkt i jobbkrav-ressursmodellen) å undersøke sammenhenger mellom fysioterapeuters (og ergoterapeuters) arbeidsmiljø og deres jobbengasjement og mentale helseplager. I tillegg ønsket vi å undersøke om det var forskjeller mellom fysioterapeuter ansatt i henholdsvis spesialist- og kommunehelsetjenesten med hensyn til de samme faktorene. Vi undersøkte også om det var forskjell mellom fysio- og ergoterapeuters arbeidsmiljø, engasjement og helseplager.
Metode
De to studiene bygger på data hentet fra en masteroppgave i helsefremmende arbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge (Jacobsen, 2021). Denne undersøkelsen ble gjennomført som en tverrsnittstudie blant 273 fysioterapeuter og 170 ergoterapeuter som arbeidet i spesialist- eller kommunehelsetjenesten i ulike deler av Norge. Data ble innhentet ved bruk av et anonymt elektronisk spørreskjema, hvor det ble benyttet en modifisert versjon av Survey for helsefremmende arbeidsplasser (SHEFA) (Bakken & Torp, 2012; Grimsmo & Torp, 2009) med spørsmål om jobbkrav (generelle krav, rollekonflikt og fragmenterte arbeidsoppgaver), jobbressurser (meningsfulle arbeidsoppgaver, selvbestemmelse, forutsigbarhet, mulighet for å bruke sine sterke sider, leder-feedback, sosial støtte), mentale helseplager, sykefravær, sykenærvær og jobbengasjement.
Resultat
Undersøkelsen viste at fysioterapeuter rapporterte signifikant lavere jobbkrav (bl.a. generelle jobbkrav og fragmenterte arbeidsoppgaver) og mindre mentale helseplager enn ergoterapeutene. Mens ergoterapeuter i kommunehelsetjenesten opplevde å ha mer tilgang på jobbressurser, høyere sykefravær og høyere sykenærvær enn sine kolleger i spesialisthelsetjenesten var det ingen slike forskjeller i arbeidsmiljø og helse mellom fysioterapeutene i de to sektorene.
Forekomst av mentale helseplager blant fysioterapeutene (samlet som èn gruppe) viste sammenheng med både høye generelle krav, mye fragmenterte arbeidsoppgaver, lite forutsigbare arbeidsoppgaver og lav sosial støtte fra kolleger og ledere. Jobbressurser var i større grad viktig for å være engasjert på jobben enn de var for mentale helseplager. For jobbengasjement var det faktorene meningsfulle arbeidsoppgaver, mulighet for å bruke sine sterke sider og sosial støtte som var viktigst. Ingen av de tre målene for jobbkrav var av særlig stor betydning for engasjement når vi kontrollerte for effekten av disse jobbressursene.
Tretti prosent av variasjonen i mentale helseplager blant fysioterapeutene kunne forklares med effekten av arbeidsmiljøet, mens arbeidsmiljøet forklarte førti prosent av variasjonen i jobbengasjementet. Kjønn og alder hadde ingen nevneverdig betydning for mental helse og engasjement. Dette betyr at arbeidsmiljøet er svært viktig for fysioterapeuters helse og engasjement, men at det også er andre faktorer som kan ha betydning slik som personlighet, livssituasjon, inntekt og andre sykdommer som ikke er undersøkt i denne studien.
Blant ergoterapeutene forklarte arbeidsmiljøfaktorene omtrent like mye av variasjonen i mentale helseplager og jobbengasjement som for fysioterapeutene, men for mentale helseplager var det uklart hvilke faktorer som var særlig viktige.
Diskusjon
Denne studien bekrefter jobbkrav-ressursmodellens hypotese om at jobbengasjement primært drives av jobbressurser (Bakker & Demerouti, 2007). Hypotesen om at mentale helseplager primært drives av jobbkrav kan ikke sies å bli bekreftet i og med at jobbressurser var minst like viktige for plager som jobbkrav. Høy sosial støtte var en viktig faktor for både høyt jobbengasjement og lite mentale helseplager. Vi har tidligere vist at jobbengasjement er en faktor som «medierer» effekten av jobbressurser på mentale helseplager(Torp et al., 2013). Selv om det er viktig å forebygge mentale helseplager gjennom å redusere arbeidskrav mener vi at det kan være vel så effektivt å sette søkelys på, og å øke, jobbressurser for å fremme jobbengasjement fordi dette i lengden også vil redusere mentale helseplager. For fysioterapeuter virker det som at det å kunne utøve faglig god fysioterapi gjennom å ha meningsfulle arbeidsoppgaver og å få brukt sine sterke sider er det viktigste for å være engasjert på jobben.
For å bedre arbeidsmiljø og helse blant fysioterapeuter bør ledelse, tillitsvalgte, verneombud og bedriftshelsetjeneste være opptatt av at fysioterapeutene får arbeidsoppgaver de selv opplever som meningsfulle ut fra de faglige og personlige styrkene de har. Dette bør derfor være et sentralt tema for arbeidsmiljømøter, personalsamtaler og karriereplaner for fysioterapeuter i både spesialist- og kommunehelsetjenesten.
Referanser
Bakken, B., & Torp, S. (2012). Work engagement and health among industrial workers. Scandinavian Journal of Organizational Psychology, 4(1), 4-20.
Bakker, A. B., & Demerouti, E. (2007). The Job Demands-Resourses model: state of the art. Journal of Managerial Psychology, 22(3)
Grimsmo, A., & Torp, S. (2009). Videreutvikling av StaoilHydros kartleggingsverktøy for helsefremmende arbeidsplasser. Høgskolen i Vestfold/Arbeidsforskningsinstituttet
Hagen, S., Bergheim, L. T. J., & Torp, S. (2024). Exploring job demands and resources influencing mental health and work engagement among physical therapists: a cross-sectional survey of Norwegian physical therapists. Physiotherapy Theory and Practice. https://doi.org/10.1080/09593985.2024.2348731
Hagen, S., & Torp, S. (2012). Jobbkrav-ressurs modellen: en anvendelig modell for helsefremmende arbeid. Om Ergonomi, (2), 4-5.
Helse- og omsorgsdepartementet. (2012). Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven). Helse- og omsorgsdepartementet. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-29
Jacobsen, L. T. (2021). Ergo- og fysioterapeuters jobbengasjement og mentale helseplager. En kvantitativ undersøkelse blant ansatte i spesialist- og kommunehelsetjenesten i Norge. Universitetet i Sørsøst-Norge. https://openarchive.usn.no/usn-xmlui/handle/11250/2831626
Karasek, R., & Theorell, T. (1990). Healthy work. Stress, productivity and the reconstruction of working life. Basic Books.
Mæland, J. G. (2009). Hva er helse?. Universitetsforlaget.
Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø og helse. (2021). Faktabok om arbeidsmiljø og helse 2021. Status og utviklingstrekk. Statens arbeidsmiljøinstitutt. https://stami.brage.unit.no/stami-xmlui/handle/11250/2757495
Pniak, B., Leszczak, J., Adamczyk, M., Rusek, W., Matlosz, P., & Guzik, A. (2021). Occupational burnout among active physiotherapists working in clinical hospitals during the COVID-19 pandemic in south-eastern Poland. Work, 68 (2), 285-295. https://doi.org/https://dx.doi.org/10.3233/WOR-203375
Salles, F. L. P., & d’Angelo, M. J. (2020). Assessment of psychological capital at work by physiotherapists. Physiotherapy Research International, 25(3), e1828. https://doi.org/https://dx.doi.org/10.1002/pri.1828
Starr, J. A., Holmes, M. B., Riley, E., McDonnell, B.,, Driscoll, L., Camarinos, J., Grabowska, W., & Harbaugh, A. G. (2020). A quantitative measurement of physical therapists’ empathy and exploration of the relationship with practice setting and work engagement. Evaluation & the Health Professions, 43(4), 255-263. https://doi.org/https://dx.doi.org/10.1177/0163278719864687
St.meld. nr. 47 (2008–2009). (2009). Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted –til rett tid. Helse- og omsorgsdepartmentet.
Strand, T. (2007). Ledelse, organisasjon og kultur. Fagbokforlaget.
Torp, S. (2013). Hva er helsefremmende arbeidsplasser – og hvordan skapes det? Socialmedicinsk Tidskrift, 90(6), 768-779. https://socialmedicinsktidskrift.se/index.php/smt/article/view/1051
Torp, S., & Bergheim, L. T. J. (2022). Working environment, work engagement and mental health problems among occupational and physical therapists. Scandinavian Journal of Occupational Therapy, 1-15. https://doi.org/10.1080/11038128.2022.2154261
Torp, S., Grimsmo, A., Hagen, S., Duran, A., & Gudbergsson, S. B. (2013). Work engagement: a practical measure for workplace health promotion? Health Promotion International, 28(3), 387-396. https://doi.org/10.1093/heapro/das022
